Teater Joker – Et 30 år langt eventyr

Intervju med Niels Peter Underland
v/Erlend Rødal Vikhagen, November 2021 (Intervjuet er tidligere publisert i Ånd i hanske nr 4-21) .

I 30 år har Teater Joker laget kvalitetsteater for barn, ungdom og voksne. Forestillingene deres har turnert over hele landet, gjestet festivaler i blant annet Sverige, Iran, Kina og Japan, vunnet Heddapris for beste barneforestilling (Brune, 2017) og som kompani har de opparbeidet faste samarbeidspartnere i den Norske Opera & Ballett og Yu Theatre i Kina. I desember skal 30-årsjubileet feires med festival på Bærum kulturhus der flere av kompaniets forestillinger skal vises. Vi begynte feiringen tidlig med å møte mannen som startet det hele. 

Jeg møter Niels Peter Underland utenfor Oslo Met. På veien opp til kontoret hans snakker han ivrig om UNIMA og figurteater og for meg som er ganske ny i UNIMA-sammenheng er det lett å kjenne at iveren smitter.

Oppe på kontoret står masker og figurer hånd i hånd med teaterfaglige bøker. På veggene henger det plakater fra tidligere prosjekter sammen med tegninger av karakterer. 

Kan du fortelle litt om Teater Jokers opprinnelse. Hvordan begynte det hele?

 Jeg startet Teater Joker sammen med en svensk kollega, Nina Carlheim Gyllensköld. Etter endt skolegang ved Ecole Jaque Lecoq i Paris og noen år med forskjellig arbeid ønsket vi begge å reise hjemover mot Norge og Sverige, men vi ønsket ikke å komme hjem tomhendte. Vi ønsket ikke å banke på dørene til teatersjefene for å be om muligheten til en audition. Målet vårt var å komme tilbake med noe vi kunne vise. 

For å finne dette noe, gikk de til sin tidligere lærer Sandra Mladenovic og spurte om hun ønsket å lage teater sammen med dem. Å spørre henne var ikke bare lett. Å få jobbe med Sandra var en drøm de to hadde og muligheten for å få nei lå der. Lettelsen var derfor stor da Sandras respons var: «med glede»

Det var ikke så lett å skaffe midler til forestillingen så vi brukte mye av våre egne oppsparte penger fra forskjellige jobber. Jeg var vaskehjelp, hadde hatt jobb på kontor, i bokhandel og en liten del av pengene vi brukte var arv fra en bestefar. Etter hvert fikk vi hjelp av en musiker og også en scenograf i Paris.
Resultatet av oppsparingen og hjelpen fra Sandra ble forestillingen SPREKKT som var en Bouffon-forestilling hvor vi ønsket å presentere Bouffon som kunstnerisk uttrykk i Norge og Sverige.

Bouffon, eller narr, er et teateruttrykk som stammer fra den tiden da narren var den eneste ved hoffet som hadde lov til å sparke oppover, mot kongen. Bouffoner er vesener fra de laveste klasser som forteller om verden, ufiltrert, slik de ser den.

Etter hvert skilte Nina og jeg lag. Nina dro tilbake til Sverige mens jeg fikk ta med meg Teater Joker-navnet til Norge hvor det i begynnelsen ble brukt til å arrangere kurs, ledet av Sandra, på TRAFO.

Niels Peter ler når han forteller om hvordan Sandra trodde Teater Joker var noe stort da hun kom til Norge for å holde disse kursene.

Teater Joker var jo bare meg. Ofte var det jeg personlig som betalte for lokaler og lignende. Alt i Teater Jokers navn. Vi begynte blant annet å leie lokaler på Sjokoladefabrikken, nå Black Box, sammen med Månefjes Produksjoner.

 I disse årene produserte Teater Joker flere forestillinger og en av de var tomannsforestillingen Hadet på badet. Den ble laget sammen med Roger Hilleren ut i fra et ønske om å lage teater for barn.

Roger var veldig god med rim og så hadde han en gardin og fra Sandra hadde jeg lært bruken av plastneser som en morsom måte å skifte karakterer fort. I blant er det ikke mer som skal til. Forestillingen spilles fortsatt den dag i dag og kan ses på teaterlørdager rundt omkring på kulturhus og biblioteker.

 Men så, etter ti år samlet vi sammen en del folk for å lage en band mime-forestilling som skulle bli et vendepunkt for Teater Joker. Rike Per ble laget for fire tusen kroner og representerte noe helt nytt. Ingen i Norge hadde sett formen som noe annet enn øvelser på noen få skoler. 

Også på Lecoq ble band mime, eller tegneseriemime, brukt som øvelser for å iscenesette filmer, men beskjeden var klar; ikke gjør øvelsene til teater. Dette er for å øve. Vi valgte derfor å bruke sjangeren for å iscenesette og blande tre eventyr som sammen ble til Rike Per.

 Siden den gang har tegneseriemime og Teater Joker gått hånd i hånd og formen har blitt brukt, gjerne sammen med andre stilarter, i forestillinger som Brødre, Hundre værelser, Baron von Munchausens sannheter, Peer på en pall, Versailles og ikke minst Brune som vant Heddapris for beste barneforestilling i 2017.

Så hva er det som er så appellerende med tegneseriemime? Et av svarene kan man finne på kompaniets egne hjemmeside:

«Når kropper, ut av ingenting, skaper landskap, møbler, rom, biler og romskip, lar publikum seg begeistre.» Det er teater på sitt beste når publikum selv er med på å skape illusjonen med sin egen fantasi.

Rike Per ble ikke bare et kunstnerisk vendepunkt for kompaniet, men også et organisatorisk vendepunkt. Guri Glans kom inn for å administrere stiftelsen med en helt annen struktur og hevet på den måten kompaniet til nye høyder. Den jobben har også Kari Ramnefjell hatt i senere tid før hun i august 2021 tok over som teatersjef ved Unge Viken teater. Man kan heller ikke snakke om Teater Joker uten å nevne Haakon Strøm som har spilt i flere av kompaniets forestillinger, samt vært en uvurderlig medhjelper i mange år.  

Hva er den største forskjellen på å drive et teaterkompani i dag og for 30 år siden? 

Jeg tror det er like vanskelig i dag, men nå finnes den Kulturelle skolesekken som har fungert som arbeidsgiver for frigrupper i tjue år. Det er en stor forskjell. Det er mange og uten tvil flere kompanier, men det mener jeg bare er med på å berike scenekunstfeltet og å heve nivået på forestillingene. På samme måte mener jeg at det er en berikelse at det i dag er mange flere skoler som utdanner skuespillere. 

Hva er deres forhold til bruk av figurer?

 Figurteater er etter min mening en av de mest kompliserte formene for teater og jeg skulle veldig gjerne ønske at flere fikk litt mer ordnede arbeidsforhold og tiden som faktisk kreves for å utvikle det de jobber med. Det er ikke tvil om at det er i samarbeidsprosjektene våre vi har fått de beste arbeidsrammene. Da vi laget Brune sammen med Akershus teater (nå Unge Viken teater) og i arbeidet med Mulegutten som er et samarbeid med Nordland teater. I spesielt den siste ga åtte uker med prøvetid oss den tiden vi trengte for å få til arbeidet figurer kan kreve.

Når det gjelder figurene vi selv bruker, for eksempel i dramatiseringene av bøkene til Bjørn Rørvik (Tutomaten og Rebusløpet) og i Mulegutten, er de først og fremst inspirert av illustrasjonene i bøkene. Utfordringen med dét er at likheten med bøkene, som er det barna hekter seg på, kan være med på å skape figurer som prioriterer likhet fremfor det praktiske. Selve Mulegutten for eksempel er en nydelig tre-dukke laget av Grete Larsen. Den har en slående likhet med illustrasjonene i boken, men opplevdes i begynnelsen av prøveperioden som litt tung for dukkeføreren. Igjen hjalp det med tid, for med tilvenning i prøveperioden ble føreren bedre kjent med figuren og fant på den måten ut hvordan jobben kunne utføres på en organisk måte. 

Mulegutten er basert på boken med samme navn, av Øyvind Torseter. Den har hatt premiere ved Nordland teater i høst og fått strålende kritikker. Kan du fortelle litt om prosessen fra bok til ferdig forestilling?

Det er egentlig en ganske fin historie, for i arbeidet med studenter dramatiserer vi ofte eventyr og noe av det aller første vi dramatiserte med tegneseriemime da jeg begynte å undervise for 30 år siden var et eventyr som heter Risen som ikke hadde noe hjerte. Elevene syntes det var utrolig gøy og de fikk spille på en teaterfestival i Ski samtidig som vi hadde fulle saler på skolen. Det var da jeg oppdaget at tegneseriemime var et godt verktøy for å fortelle historier.

Så, veldig mange år etterpå, etter premieren på Brune, kom illustratøren av boken bort til meg med en ny bok han nettopp hadde fått en pris for. Mulegutten het den og da måtte jeg spørre han om hva den handlet om. Jo, det er min versjon av eventyret Risen som ikke hadde noe hjerte på seg. «Den vil jeg lage teater av neste gang», sa jeg til han.

På mange måter ble ringen sluttet for min del dette prosjektet, for der jeg startet med band mime og eventyr for 30 år siden, der slutter jeg nå med Mulegutten og om jeg må få si det selv, så har det blitt en veldig fin forestilling. Figurforestilling, ja, men det hele blandes med objekter, band mime og masker slik at det på mange måter skaper et eget scenisk uttrykk. 

Til slutt må du fortelle litt om selve 30-årsdagen som snart kommer. Hvor og når skal publikum møte opp og hva er det de får se? 

Den 3.-5. desember blir det 30-årsdag i Bærum kulturhus. Da skal vi spille flere av forestillingene våre. Publikum kan få med seg: Brune, Baron von Munchausens sannheter, Det var en gang, det ble et nå, Norgeshistorien på 45 minutter og selvfølgelig Mulegutten.

Ringen er kanskje sluttet for Niels Peter selv, men jeg er overbevist om at Teater Joker kommer til å by på kvalitetsteater og spennende eventyr i mange, mange år fremover.