Velg en side

Foto:  Kristin Aafløy Opdan

Intervju med Yvonne Wiche Levinsen 

Intervju v/Ida Welhaven Heiberg 11.01.2020

«Vet du hva, du må jo gjøre noe for de minste!» Og med de minste mente hun dem fra null til tre år. Og da var jeg litt sånn: «Hæ? Nei … de trenger da ikke teater …» Ja, jeg var litt der …. nå ler jeg av min egen reaksjon, av at jeg ikke forstod. 

Wiche Levinsen Productions er et spennende innslag i Figurfestivalens program, med stykkene «Rulle», «Trille» og «Lille Trille». Teater for de aller minste, ja sogar for spedbarna? Hva slags språk kan slike forestillinger bygges på? Hvordan holder man oppmerksomheten til så små barn over et stykke tid? Og figurteater, er det figurteater å jobbe med stoff, og med plastballer?  Jo, det er det faktisk. UNIMA er glade for å ha innlemmet Yvonne Wiche Levinsens småbarnsforestillinger i sin definisjon av figurteater.  

Kan du begynne med å fortelle om deg selv? 

Jeg er fra Sveits, og er utdannet innen dans. Jeg har danset mye, men bestemte meg etter hvert for å ta en Feldenkreisutdanning, jeg er veldig interessert i funksjonelle bevegelser, og tok samtidig en fysisk skuespillerutdanning. Jeg hadde lyst til å kunne fortelle historier. Vi er i en tid hvor alle blander litt stiler, også i dans jobber man jo nå med objekter, slik jeg gjør i mine forestillinger. Etter hvert ble jeg fascinert av materialer, og jeg bruker objekter og materialer for å fortelle mine historier. Dette er ikke alltid like enkelt når man søker midler for prosjekter, for man har kategorien dans, man har kategorien skuespill, og jeg har opplevd å bli sendt fra den ene ordningen til den andre. Jeg faller mellom to  eller flere stoler, kan du si. 

Jeg synes det er utrolig spennende å få delta på en figurteaterfestival, jeg er jo ikke en marionettist, overhodet ikke, men jeg bruker jo teknikker som man også bruker når man animerer et objekt.

Ja, det kan virke som man har åpnet for en litt videre forståelse av begrepet figurteater enn hva mange tradisjonelt har forbundet med det. Det er jo spennende. Jeg har sett på filmer av Rulle- og Trille-forestillingene dine, der de helt små barna får delta på scenen, og det er fantastisk fint å se engasjementet deres. 

Ja, det har vært en utrolig fin reise i disse siste to årene, fordi jeg har jo hatt en soloforestilling som jeg har produsert for en god del år siden, «Rolling Stories», det er en slags utforskning jeg holder på med, med min fascinasjon for objekter, og enkelt sagt er det slik at jeg tar et objekt, og prøver å se hva slags historie er det jeg kan fortelle gjennom dette objektet? Det er en litt komplisert måte å fortelle en historie på, kanskje? 

Ja, men jeg kan tenke meg det at når du forteller til små barn har lite eller ikke noe verbalspråk, så vil jeg tro at det nettopp er en fordel, at materialer og objekter er et allment forståelig språk, for dem? 

Ja, det er helt riktig, men dette ble ikke opplagt for meg før jeg ble pushet litt. Anne Mali Sæther (norsk teaterregissør, dramatiker og skuespiller, sentral i norsk figurteater [red. anm.]), hun  har vært en utrolig fin støtte for meg. Hun er viktig i figurteatermiljøet, hun støtter mange unge kunstnere. Etter at hun så «Rolling Stories» sa hun: «Vet du hva, du må jo gjøre noe for de minste!» Og med de minste mente hun dem fra null til tre år. Og da var jeg litt sånn: «Hæ? Nei … de trenger da ikke teater …» Ja, jeg var litt der …. nå ler jeg av min egen reaksjon, av at jeg ikke forstod. 

Men så ble det bestemt at jeg skulle gjøre en jobb med å tilrettelegge stoff for barnehagebarn, tre- til seksåringer, og så prøvet vi det ut. Og det var så positivt, det var så fint, det var så nydelig å spille for de små, og de var jo bare helt med! De kan jo ikke si så mye, men «baller!» kan de si, ett- til toåringene, og da jeg så reaksjonene deres, gjenopplevde jeg den fascinasjonen jeg selv har for objekter. Barn har denne fascinasjonen, de utforsker, tar på, dytter, smaker på og så videre. For eksempel når disse ballene beveger seg … jeg har alltid syntes det er så spennende å se på materialer og objekter som beveger seg, og denne opplevelsen gjenkjente jeg hos barna. Utforskertrangen, fascinasjonen over mengder, når vi åpner sekken med fem hundre baller i … barna blir jo helt ekstatiske, helt ville! For meg ligger det noe grunnleggende i dette å være i kontakt med naturlovene. Det er noen sannheter som du kan kommunisere gjennom materialer, som er helt grunnleggende. Og veldig spennende. 

Dette å lage teater for helt små barn; er det flere som driver med det, eller er det noe nytt? 

Det er en del år siden de første begynte. Jeg kom først innpå etter en stund, etter påtrykk fra Anne Mali, men jeg fikk også støtte, til det første trinnet for de aller minste. Jeg prøvde meg og ble positivt overrasket, og jeg skal fortsette å lage forestillinger for barn, men også for voksne. Det er en nydelig prosess å utvikle forestillinger for de minste, blant annet fordi det kommer andre historier frem, det er jo målgruppen, publikum, deres interesser og det de ønsker å se, som er med å skape historiene. Det er en stor berikelse å jobbe for forskjellige målgrupper. Forestillingen for spedbarn er enda mer abstrakt enn de andre to, å starte med det var litt skummelt, men det var fint å skape kontakt, man må spille veldig nært med de små, en og en, man må lage en liten scene for hver av dem. 

Ja og til det har jeg et spørsmål: dere skal jo leve av dette, men du kan jo ikke selge mange billetter når barna skal kunne komme inn på scenen?

«Rulle» kan jeg spille for hundre barn av gangen, det går kjempebra. De sitter og ser på, kommer ikke inn på scenen, men de kommenterer og er fullt med. Barna gjenkjenner i egen kropp de scenene vi viser, for eksempel der vi prøver å holde for mange baller på en gang og mister alle. Dette er jo noe de selv kjenner igjen fra egen utforsking, de prøver og feiler hele tiden under lek og læring, og det at de kan gjenoppleve og bearbeide dette vie forestillingene er berikende for dem.  De minste barna kan ikke være så mange ad gangen, der må de bakerste setene være til voksne som vil se og observere. 

Jeg avslutter intervjuet, og tenker på hvor heldige barna som får oppleve disse forestillingene er. Vi vet jo alle det om barn, at de trenger respons og bekreftelse på det de selv holder på med, der de er. Følg en ettåring en dag og se hvordan han/hun forholder seg til tingene rundt seg; alle sanser er i sving, alt må prøves. Jeg føler meg sikker på at forestillingene til  Wiche Levinsen Productions skaper en gjenklang hos de små, stimulerer dem og egger dem til videre utforskning av verden. Og i tillegg til det så lærer de helt fra starten av noe om teater, om scene, om hva det er å være publikum, å oppleve kunst i et fellesskap. Viktig!

MEDVIRKENDE: 

Idé og konsept: Yvonne Wiche Levinsen
Kunstnerisk veiledning: Claire Heggen, Théâtre du mouvement
Dansere: Thea Færden Bringsværd, Yvonne Wiche Levinsen, Marie Kaada Hovden
Musikk: Jonas Bjerketvedt 
Stemmekonsulent: Marie Kaada Hovden
Lysdesign/teknik: Roy André Nilsen
Tekniker: Tor Marius Refshal
Scenografi: Katrine Nilsen
Foto: Morten Marius Apenes

Forestillingen er støttet av Norsk kulturråd, Fond for lyd og bildet, Fredrikstad kommune, Østfold fylkeskommune og DIØ (Dansekunst i Østfold)  

Yvonne / Wiche Levinsen Productions medvirker på Figurfestspillene med forestillingene «Lille Trille», «Rulle» og «Trille» på Papirhuset Teater
s
øndag 27. januar