Yngvild Aspeli;
en stjerne på figurteaterhimmelen

et INTERVJu v/ Ida Welhaven Heiberg, November 2019

En vårdag i 2011 sitter tredve attenåringer og læreren deres i amfiet på Papirhuset i Tønsberg. Stykket de ser, heter «Signaler», en figurteaterforestilling skapt og fremført av Yngvild Aspeli, et navn ingen av oss kjenner fra før. Forestillingen er basert på en novelle av Bjarte Breiteig. I sentrum av historien er en mann som har mistet en hånd i en ulykke, og som lever hjemsøkt av fantomsmerter i en kroppsdel som ikke lenger finnes. Fra dette punktet vikler det seg ut en parallellhistorie om savn; ja for fantomsmerter kommer ikke bare fra tapte kroppsdeler. 

Læreren, den samme som har skrevet dette intervjuet, husker fortsatt stillheten i benkeradene. En slik stillhet handler om mer enn fravær av hvisking og knasling med godteripapir, den handler om full konsentrasjon, urørlige kropper og den felles oppmerksomheten som skaper magi i rommet. 

Nå, ni år senere, har mye skjedd. «Signaler» var Yngvild Aspelis avgangsforestilling, og ble utgangspunktet for en strålende karriere i det globale figurteatermiljøet. For meg er det spesielt ærefullt å få intervjue Yngvild i forkant av Figurfestspillene. Jeg begynner litt forsiktig, med å be om forhistorien til hvem og hvor hun er i dag. 

Kan du begynne med å fortelle om deg selv og din vei dit du er nå?

Jeg er født i Hamar og vokste opp i Slidre i  Valdres, men flyttet tilbake til Hamar som 16-åring, for å gå på videregående. Jeg gikk på Stange videregående skole, på musikk-dans-drama. Og veldig mange av dem som jeg ble kjent med på videregående, jobber jeg fortsatt sammen med, både musikere, komponister, scenografer og flere. 

Etter videregående dro jeg til Paris, på École Jaques Lecoq, hvor jeg tok en toårig fysisk teaterutdannelse. Lecoq er en internasjonal skole. Jeg har vel alltid vært veldig glad i å lage ting, og på den skolen jobbet vi mye med masker, med kostymer, med hvordan kroppen kan forandre seg. Og der de andre kanskje ofte syntes dette var ganske slitsomt, så syntes jeg det var det aller beste av alt vi gjorde. 

Det å finne sitt eget uttrykk er viktig om du skal være kunstner, og jeg følte at dette var en del av mitt uttrykk. Min opplevelse er at skuespill er er en stor og viktig del av teater, men at jeg trenger en større del, noe annet, for å kunne si ting på den måten jeg har lyst til å si dem. 

Så for deg er figurteater et større uttrykk enn vanlig teater?

Ja …men  på en måte er det bare det at det er litt videre, jeg synes ikke større er det riktige ordet, men videre, og mer. Et teaterfag der man er mindre opptatt av grenser, og der man bruker ulike uttrykk. Og dette er noe jeg syntes var vesentlig og som føltes veldig riktig og viktig for meg. Det å på en måte kombinere teater med det visuelle.

Så, etter Lecoq gikk jeg tre år på École Nationale Supérieure des Arts de la Marionnette (ESNAM), figurteaterhøyskolen i Charleville. Det var en veldig annerledes utdannelse. Der hvor man på Lecoq jobber i store grupper med veldig mange elever, og hvor det er gruppa som er i sentrum, er det i Charleville noen få elever som jobber sammen, i tre år. Og her var det et veldig fokus på det jeg nevnte: finn ditt eget uttrykk. 

Disse to veldig ulike måtene å lære på og å jobbe på har begge vært viktige for meg. De representerer to veldig forskjellige innfallsvinkler. 

På ESNAM jobbet vi på veldig mange forskjellige måter. Det er på en måte en kunstskole, og den er helt annerledes enn figurteaterskolene i Øst-Europa, som er mer teknisk fokusert. Vi lærte selvfølgelig figurmaking, figurføring, alt som er knyttet til håndverket rundt figurteater. Men vi jobbet også mye med veldig mange forskjellige utøvere, som hver hadde sin spesialitet, og som ofte ikke hadde noe med hverandre å gjøre. Slik fikk vi en presentasjon av alt det som figurteater kan være, en forståelse for at det kan ta veldig mange ulike former og fasonger, at det er mange måter å jobbe med figurteater på. Vi fikk ikke noe type dekret som i: «sånn er det, og det må være sånn». Vi ble i stedet gitt en åpen tilnærming; «slik kan det gjøres, og nå kan du finne ut selv hvordan du har lyst til at det skal være.»

La oss snakke om Chambre noire,  som skal vises på Nøtterøy kulturhus den 24. januar under Figurfestspillene. Forestillingen er jo basert på Sara Stridsbergs roman Drømmefakultetet, som hun fikk Nordisk råds litteraturpris for. Jeg ser at du bruker litterære forelegg i nesten alle de forestillingene du har laget hittil, kanskje du først kan si noe om det?

Jeg jobber alltid med et litterært verk som utgangspunkt, i hvert fall har jeg gjort det til nå.  Jeg leter etter en historie, og i møtet med en forfatterstemme finner jeg en ramme eller en form, som tematikken kan fortelles gjennom. Sara Stridsberg har et helt fantastisk, utvidet språk, så utrolig mettet på lys og skygge og lukter og stemninger og karakterer og lyder at det allerede er et veldig rikt utgangspunkt for å lage en visuell teaterforestilling.  Jeg synes det er veldig spennende å jobbe med hvordan jeg kan «oversette» teksten, ordene, hvordan historien er oppbygd, til mitt scenespråk. Men for at det skal kunne fungere, er det viktig for meg å ha friheten, at det er jeg som gjør valgene: hva er det som blir til tekst, hva er det som må bli til en bevegelse, hva blir til musikk. At den oversetterprosessen, den føler jeg at jeg har større frihet til, i hvert fall så langt, hvis forestillingen har et litterært utgangspunkt; en roman eller en annen teksttype. 

Sara Stridsberg klarer å gå ned i det mørke og vanskelige og klarer å transformere det til poesi og skjønnhet, og til noe menneskelig. Hun klarer virkelig å fange kompleksiteten i det å være menneske. Og i tillegg til at språket hennes virkelig slo meg i bakken, så rørte denne romanen meg så enormt, fordi den er både ekstremt trist og veldig morsom. Den er voldsom og var på samme tid,  den er provoserende og poetisk, den har alle kontrastene i seg. 

Jeg hadde aldri hørt om Valerie Solanas før jeg leste Drømmefakultetet, og ble så grepet av hennes historie. Hun var enda en av disse sterke kvinnene som har forsvunnet ut av historien. «Drømmefakultetet» handler om, åpner en samtale om kan jeg kanskje si, objektivisering av kvinnekroppen, om seksualitet og maktmisbruk, på fysisk, psykologisk og politisk plan. 

Solanas’ skjebne er enda en av disse ufortalte historiene, hun var enda en av disse kvinnene som forsvant ned i historiens søppelkasse og ble glemt, redusert til hun gale dama som ville fjerne alle menn fra verdens overflate og som skøyt Andy Warhol.  Hun er blitt forflatet til ett aspekt, mens hun selvfølgelig var et komplekst menneske. Jeg ønsket å få frem hvor trist dette egentlig er, reduksjonen av kvinner opp igjennom historien, og at det er en stor og viktig del av feminismens historie. For: Valerie Solanas var en ekstremt intelligent, høyt utdannet og meget karismatisk kvinne. 

Det er klart at når du leser SCUM-manifestet, så er det mange ting som definitivt går over alle grenser, men det er også steder hvor du tenker: ja, det føles bra, dette er riktig. I sin ekstremitet ville hun utrydde alle menn, det vil ikke jeg, men hun er likevel viktig, fordi hun viser oss en annen virkelighet, og at det faktisk er mulig med en annen virkelighet. Hun snur ting så fullstendig på hodet slik at vi ser hvor vi er, på en ny og annerledes måte. 

Min oppgave som skaper av forestillingen er å prøve å fatte kompleksiteten i historien og i tematikken. Bestemme hvordan vi snakker om dette, og hvem som kan si hva. Kan vi redusere det eller det til én ting, eller må vi heller prøve å vise de ulike sidene ved saken. Ikke gi svar, men heller åpne opp for spørsmål. 

Ja, det er jo det som er viktig, å skape gjenkjennelse og spørsmål hos publikum. Men du, Sara Stridsberg skrev jo selv et stykke som heter «Valerie Jean Solanas ska bli president i Amerika», det ble oppført i Stockholm i 2006. Men du har ikke brukt dette, du har skrevet ditt eget? 

Ja, da vi var i kontakt om rettighetene, så sendte hun oss jo manuset til sitt stykke. Men det ga meg ikke den samme friheten som romanen ga, og som jeg snakket om ista, føler jeg at jeg må gjøre oversettelsen selv, til mitt sceniske språk. Og det er en prosess som er viktig. Og derfor måtte jeg ta utgangspunkt i romanen. 

Ja. Og det var greit for Stridsberg? 

Ja, vi måtte forklare det litt, de var ikke helt lett, men det gikk bra. 

Har hun sett din forestilling? 

Nei hun har ikke sett stykket ennå. 

Vi burde få henne hit den 24. januar! Du skal jo også gjøre Moby Dick, et kjempeløft, tenker jeg da. Jeg oppfatter Moby Dick som noe mørkt og sjamanistisk, så er du ute etter dette, det mørke? 

Ja jeg tror dette er noe som går igjen i alle forestillingene, disse indre usynlige grensene inni et menneske, og hvordan vi på en måte kjemper med våre egne indre demoner, med krefter på godt og vondt, på ulike måter, og i ulik grad. 

Ja når du snakker om grenser; Anne  forklarte meg at i dine forestillinger så vet man ofte ikke hvor dukken slutter og dukkeføreren begynner, og du låner kroppsdeler og lager en slags blandingsvesner … er dette kanskje grep som viser at grensene kan være flytende eller tøyelige, en måte å uttrykke uro, det dype og det vanskelige på? 

Ja helt sikkert. Og jeg tror det jeg jobber mest med, er forholdet mellom menneskestore figurer og skuespillere, med det rommet som oppstår mellom disse to nivåene. Metoden flytter på en måte sentrum utenfor oss selv. Slik blir det ikke bare et forhold mellom skuespiller og publikum, men vi lager et slags triangel, sånn at vi selv ikke lenger er sentrum, og dermed gir figurteateret en mulighet til å se ting i et annet og nytt perspektiv. Dette bruker jeg for å kunne se på mennesket. Å gå ut av mennesket for å se på mennesket. 

En figur gir jo en slags avstand, annerledes enn hva en skuespiller, et menneske av kjøtt og blod gjør. Slik kan vi vise eller si ting som vi ikke kan få til ved å bruke en skuespiller. Jeg prøver å utforske hva en skuespiller kan gjøre som en figur ikke kan gjøre og vice versa, Jeg bruker begge disse uttrykkene, til å visualisere abstrakte temaer; alt dette som vi ikke nødvendigvis kan se eller forklare, men som vi allikevel kan føle og forstå. Og dette siste er jo veldig menneskelig. 

Bruker du alltid voksen størrelse på dukker?

Ja, men jeg bruker også andre størrelser, jeg har for eksempel forestillinger der jeg jobber med perspektiv, å se ting på forskjellige måter, og der kan jeg bruke mindre figurstørrelser bevisst for å oppnå en film-aktig effekt med perspektiv og zoom. Men basen er menneskestørrelsen. Det tror jeg er fordi forholdet mellom skuespiller og figur er så viktig for meg. 

Ja. Og du lager figurene selv. Eller tegner du og får dem laget? 

Jeg lager figurene selv, i samarbeid med andre veldig flinke figurmakere. 

Kan du si litt til slutt om figurteaterets posisjon i Norge kontra i Frankrike, hvor du nå bor?

Ja … det vet sikkert Anne Helgesen mer om enn jeg? 

Ja det gjør hun nok, hun har også sagt noe om det, men det kunne være artig å høre hva du mener. 

Ja. Jeg jobber jo veldig for å ha en fortsatt aktiv kontakt i Norge og i Frankrike, og alle forestillingene skapes mellom de to landene. Så jeg jobber med å lage en bro; alle mine forestillinger er produsert både i Norge og i Frankrike, og vi prøver å turnere så mye vi kan i begge land. Men det er helt klart lettere for oss å turnere internasjonalt og i Frankrike, enn det er i Norge. 

Er det på grunn av lengre tradisjon eller på grunn av flere mennesker, eller hva tenker du om det? 

Jeg tenker det sikkert har med lengre tradisjon, flere mennesker, flere figurteaterfolk, flere typer påvirkning generelt, men også at Frankrike har en figurteaterutdannelse på høyeste nivå, det gir en status til håndverket, som er viktig.  Jeg tror ikke man trenger å ha gått i Charleville for å være en god figurspiller eller figurmaker, men jeg tror at i figurteatermiljøet gir en høyere utdannelse inn i et felt en plass og en mulighet til å bli synlig.

Jeg tror figurteater i dag i Norge er i kraftig utvikling, ting begynner å bevege seg og skje på fine, spennende måter, så det er veldig positivt. Jeg har jobbet veldig mye med Figurteateret i Nordland, som har coprodusert både «Aske», min forrige forestilling, og «Chambre noire». Figurteateret i Nordland har veldig god energi og sender gode bølger inn i figurteateret i Norge. Viktige og fine folk!

 Vil du si at Anne Helgesen er viktig som figurteaterperson i Norge? 

Ja det vil jeg absolutt si. Og hun var den som var viktig for meg personlig, hun var den som turte å ta sjansen på å vise den aller første forestillingen min. Hun ga meg mulighet til at det kunne skje, og det var gjennom den forestillingen at alt det andre har skjedd senere. Den første personen som tør å ta sjansen er veldig viktig, og det var Anne. 

Takk for intervjuet, jeg gleder meg til 24. januar!

Det er bra. Jeg er veldig glad for å spille i Norge nå. Det er viktig.